Falling in Love (med fotball) Igjen

Jeg frivillig til å tjene som en linjemannen på min sønns U-10 fotballkamper fordi det gjør meg holde kjeft. Også kjører opp og ned sidelinjen er det nærmeste jeg kan komme til å faktisk være på feltet, som jeg er verken Under 10, eller en gutt. Som et resultat, har jeg klart å holde seg unna trøbbel som den nye mor av reise fotballag min sønn Christopher sluttet denne våren. Og jeg prøver å holde det slik.

Etter kampen på lørdag kveld, ble to av oss sitter ved et bord i midten av en bar, dele pommes frites og fotball historier. Vi var også sulten etter alt som kjører - Chris på feltet, meg Hekkeløp vesker og baller langs sidelinjen - å vente 30 minutter for en tabell på Ruby tirsdag i kjøpesenteret. Så vi satt på "community table", der bartender handlet som vår servitør.

"Alt du trenger, bare ringe for Stevio," han tilbudt, så vi litt i våre osteburgere. Men vi trenger ikke noe annet. Vi hadde fotball.

"Visste du at farten jeg gjort i andre omgang?" Christopher spurte meg, tørke ketchup av seg fotballgenser - den han ville ende opp med å bruke til skolen på mandag likevel. Jeg nikket og smilte da han gasset meg med historien om hvordan han ville slå det andre lagets stjerne fremover, holde ham fra å få et skudd på mål, selv om jeg hadde vært der for å være vitne til det.

"Hvordan kommer du til å spille forsvar?" Jeg spurte. En tidligere forsvarer for fotball lag fra ni år gjennom college og utover, var jeg i hemmelighet glad for at min sønn ikke hadde bare valgt min sport, men min posisjon.

"Fordi jeg liker å beskytte målet," svarte han, og jeg prøvde å se kul, som om, innerst inne, min indre 10-åringen ble ikke rope: "Jeg vet! Er det ikke best ?!"

Jeg hadde jobbet hardt for ikke å presse fotball på barna mine. Jeg ønsket ikke å være en av de foreldrene gjenoppleve sine glansdager gjennom sine barn, springende om dette spillet fra 1981, eller at spill mot rivaliserende lag i øsende regn i løpet av sluttspillet da det hele kom ned til dem, som en scene fra en Disney-film hvor helten er utført av banen av jublende lagkamerater og adoring fans. Dessuten mine spill nesten aldri endte sånn. Ok, bare aldri.

Min eldste sønn hadde sluttet fotball i fjor kort tid etter at jeg hadde signert ham opp for sesongen.

"Du vet, du trenger ikke å spille fotball bare fordi jeg elsker fotball," Jeg fortalte ham, og deretter skuldrene steg som lettelse spredt over ansiktet hans. Men Christopher fast med det.

Denne våren ble han med sin første reise fotballag og fikk raskt respekt blant veteran lagkamerater, trenere og foreldre alike. I mellomtiden har jeg holdt pusten.

Jeg ville ha ham til å elske det. Jeg ville at han skulle vite hvordan det er å vinne kamper og å miste dem, også. Jeg ville at han skulle vite hvordan det føles å gli over gjørme og gress, poking bort fra en motstander ballen, og å sette opp stykket som fører til vinnermålet. Jeg ville ha ham til å elske å spille fotball så mye som jeg elsket å spille fotball. Men jeg hadde ikke lyst til å være årsaken til at han spilte.

På mandag ved skolen busstoppet, hadde han sin fotballgenser, som etter to kamper denne helgen (vi vant!), For ikke å nevne den sølte ketchup, egentlig kunne ha brukt en vask. Han spurte de andre guttene hvis de hadde vunnet sine kamper, også, og fortalte dem om det kjempebra spill av hans, da han slå det andre lagets stjerne fremover. Og jeg nikket og smilte og holdt kjeft.